Klokka 18 i dag kan KIL han sikret kontrakten for Eliteseriespill i 2026. Vi hoder et lite forbehold ettersom det er den suverene seriemesteren Lillestrøm som står på den andre banehalvdelen. Men uansett utfall og om det blir opprykk eller ikke, KIL Toppfotball er klare, det har de vært over tid.
Nå mener jeg ikke at laget har vært sportslig kvalifisert over tid, det viser jo at man de siste årene har spilt kvalifisering uten å helt lykkes i de avgjørende kampene, men organisasjonen rundt holder god eliteseriestandart og dermed tror jeg klubben er bedre forberedt på spill i den øverste divisjonen, enn noen gang.
Måten laget har satt seg i denne situasjonen på, minner veldig om det som skjedde da man satte seg som visjon på 70-tallet om å bli en 1. divisjonsklubb. Man bygget stein på stein og da opprykket kom i 1982, kom det som en naturlig konsekvens av jobben man hadde gjort over tid. Også den gang var man i 1979 er snartur nede på nivå tre, før pila deretter pekte bare en veg.
Espen Nystuen har styr KIL skuta med stødig hånd, og av og til tatt avgjørelser som det kan være vanskelig å bli klok på. Lia-Svarten som salige Erik «Skipper’n» Hansen kalte ham, har hele tiden hatt klubbens beste i øynene og ikke vært redd for å ta dritten når den har kommet. Espen har stått stødig de gangene det har blåst og nettopp derfor har man havnet i den situasjonen man er i dag. Gode ledere må faktisk ta upopulære avgjørelser iblant.
Jeg husker jeg intervjuet Nystuen på radioen da han spilte i Sandefjord, om et oppgjør som skulle spilles mellom hans daværende klubb og KIL. Han understreket flere ganger i intervjuet at selv om han var Sandefjord spiller og måtte prestere for dem, skulle ingen være i tvil om at det var KIL som var Espens klubb. Etter det nevnte oppgjøret sørget han samtidig for at KIL-Spillerne og vi tilreisende journalister fikk se EM-finalen mellom Tyskland og Spania på storskjerm på stadion til Sandefjord. Jeg husker ikke resultatet av KIL kampen, men jeg husker hvordan den nåværende daglige lederen i Kongsvinger viste omsorg for spillerne i klubben i hans hjerte.
Undertegnede har heller aldri lagt skjul på at nettopp denne klubben står mitt hjerte nær, og når jeg kommenterer skinner det tydelig igjennom at jeg er patriotisk, selv om jeg oppe i det hele prøver å skape et riktig bilde av kampen. Derfor måtte jeg brått slå av mikrofonen etter kampen mot Lyn, og når alt var koblet fra kom gledestårene, KIL var i en unik situasjon foran de to siste serierundene.
Hvorfor kommer opprykket på hjemmebane i dag? De aller fleste har nok Lillestrøm som favoritter i dag, og det med rette. Laget i fra Romerike har så langt gått ubeseiret gjennom sesongen og har ett uttalt mål om å gjøre det også i de to siste kampene. Det kan KIL utnytte til fulle og dermed legge presset over på kanarifuglene. KIL må heller ikke vinne i dag, det kommer i så fall en ny matchball om ei uke, mot et lag som kanskje i dag sikrer plassen i ligaen og dermed ikke har noe å spille for. Lagene bak KIL på tabellen Ålesund og Egersund må også vinne for å ha et ørlite håp om å frarøve KIL dette. Altså ligger det et press på disse lagene også.
Jeg tror ikke KIL spillerne er maskiner som klarer å skru av følelsene sine, og jeg er sikker på at de selv vet hvorfor regionens fotballinteresserte har gått mann av huse for å få med seg det som skal skje på Gjemselund i dag. Men det jeg også har sett de siste dagene er at spillerne sprudler av positivitet, det fleipes og jeg har ikke sett en eneste mann med høye skuldre.
Tidligere KIL trener Tom Nordlie sa da han kom til KIL og hjalp laget med å berge plassen i 2008, at «det er ingen som dør av å tape en fotballkamp.» Med det ufarliggjorde han situasjonen som laget sto i og KIL vant de seks neste kampene. På samme måte kan man bruke de ordene i dag, da tror jeg ting går veien.
Heia KIL
Pål-Erik Berntsen
